Portal:Litteratur

Ibsen vokste opp i Skien i det han selv beskrev som en patrisierfamilie og hadde «tette slektskapsbånd til de familiene som hadde forvaltet makten og kapitalen i Telemark siden midten av 1500-tallet».^[4] Hans foreldre Knud og Marichen tilhørte begge familien Paus på Rising og i Altenburggården – storfamilien til søskenparet Hedevig og Ole Paus – og var oppvokst som nære slektninger. I 1825 etablerte Knud virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien, og overtok etterhvert svigermoren Hedevigs eiendommer, herunder Altenburggården. Til tross for økonomiske problemer holdt Knud seg flytende gjennom å ta opp store lån, og familien bodde fra 1836 på den herskapelige lystgården Venstøp. Ibsen beskrives som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse».^[4] Familien Ibsen gikk langsomt sosialt og økonomisk i oppløsning, men dette skjedde hovedsakelig etter at Ibsen hadde flyttet hjemmefra i 1843.^[4] Som apotekerlærling i Grimstad fikk han øynene opp for teateret som karrierevei. I 1850 flyttet han til Christiania, samme år ga han ut sitt første skuespill Catilina og året etter ble han knyttet til Ole Bulls teater i Bergen, der han fikk praktisk erfaring som sceneinstruktør og teaterdikter. I årene som fulgte utga han en rekke skuespill. I 1863 fikk han et reisestipend og året etter reiste han via København og Venezia til Roma. Dette innledet et 27 år langt selvvalgt eksil, der han hovedsakelig bodde i Roma, Dresden og München. I løpet av tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider, og han slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene Brand og Peer Gynt fra 1866 og 1867. Ibsen flyttet tilbake til Christiania i 1891.

De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø og familiekrets. Peer Gynt var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske».^[5] Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil; mange kritikere regner Rosmersholm og Vildanden som hans viktigste senere verk. Selv oppfattet Ibsen sitt mest omfattende skuespill, historiedramaet Kejser og Galilæer med handling fra senromersk tid, som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet «Terje Vigen» er et av de mest kjente norske enkeltdikt.

Ibsen har blitt beskrevet som en av de aller største dramatikerne i den europeiske tradisjonen.^[6] Richard Hornby beskriver ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare».^[7] Han har inspirert en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Mange kritikere regner ham som den største dramatikeren siden Shakespeare.^[6] Ibsens verker utkom på det danske forlaget Gyldendal i datidens felles dansk-norske skriftspråk. Til tross for stor interesse for både Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter, som Ibsen dels selv oppmuntret. I det 21. århundre har den historiske forskningen på Ibsen vært preget av en «revolusjon», gjennom bøker som Jørgen Haaves Familien Ibsen.^[8] Henrik Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen.

Jacobsen vokste opp på Flisa. Etter endt utdanning arbeidet han der som journalist, før han i 1941 ble redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad. Han ble dømt for landssvik i 1945 og fikk først arbeid igjen i 1949, da i en bokhandel i Hamar. I 1961 fikk han jobb i Hamar Stiftstidende, og familien flyttet til Skappelsgate 2 i Hamar, hvor han ble boende livet ut, med utsikt over Mjøsa og jernbanelinjene.

Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill.^[9] Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.^[10]

Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.